Egenes kirkegaard – en glemt gravplass
Tekst: Erling Jensen
I dag er det parker, gater og bygninger på området, men for over hundre år siden lå Egenes kirkegård her. Kirkegården lå nordvest for krysset mellom Stokkaveien og Løkkeveien, på et område som den gang lå i utkanten av byen.
Stavanger kommune kjøpte eiendommen av postfullmektig Caspar Kielland, og i 1844 ble den tatt i bruk som gravplass. Her fant mange stavangerborgere sitt siste hvilested.
Den nederste delen av kirkegården fikk et særlig dystert navn – kolerakirkegården. Under den alvorlige koleraepidemien i 1849 ble 40 av koleraens ofre gravlagt her. Minnet om epidemien skulle lenge være knyttet til dette stedet. Kirkegården ble senere utvidet, blant annet i 1854.
Når noen skulle begraves på Egenes kirkegård, startet gravferden ved Stavanger domkirke. Derfra gikk følget til kirkegården, hvor de døde ble stedt til hvile.
Kirkegården var i bruk frem til slutten av 1870-årene. Selv om gravleggingene da opphørte, skulle det gå flere tiår før området forsvant som kirkegård. Da Eiganes gravlund ble opprettet i 1910, var Egenes kirkegårds tid definitivt forbi.
På 1930-tallet ble det tidligere kirkegårdsområdet bortregulert. Den øvre delen ble delvis tatt i bruk som byggegrunn for det nye Sjømannshjemmet, mens resten av området ble omformet til gater og park.
Det som en gang var et sted preget av sorg, minner og gravfølger fra Domkirken, er i dag en del av byens hverdagslandskap. Rudlåparken, Lars Hertervigs plass og Tanke Svilands gate ligger på det gamle kirkegårdsområdet.
De færreste som ferdes her i dag, tenker kanskje over at de befinner seg på et sted hvor hvor 40 koleraofre fikk sitt siste hvilested i 1849
Kilde: Diverse aviser fra Nasjonalbiblioteket.
